Apper på resept – har vi råd til å la være?

Norsk helsetjeneste står i et paradoks. Aldri før har ønsket om digitalisering vært tydeligere i myndighetenes planer og strategier. Samtidig er insentivene for at effektive digitale helseverktøy skal bli tatt i bruk nærmest fraværende. Resultatet er at vi utvikler digitale løsninger som kan hjelpe pasienter og avlaste helsepersonell – uten et system for å ta løsningene i bruk.

Digitale helseverktøy – som apper og nettbaserte programmer – har i økende grad vist dokumentert effekt. De brukes blant annet ved artrose, diabetes, langvarig smerte, psykiske lidelser, kreft og hjerte- og karsykdom.

Forskning viser at flere pasientrettede digitale helseverktøy kan gi like god, og noen ganger bedre, effekt enn tradisjonelle behandlingstilbud. Det gjelder særlig tiltak som skal bedre funksjon, livskvalitet og mestring. Samtidig kan løsningene gjøre god støtte mer tilgjengelig, nå ut til pasienter uansett hvor de er eller bor, og også redusere behovet for helsetjenester.

Likevel er det sjelden slike verktøy innføres og tas i bruk i stor skala.

Hvorfor? Jo, fordi det ikke lønner seg for dem som må betale.

Når effektiv behandling blir økonomisk tapsprosjekt

Digitalisering utfordrer etablerte grenser og ansvarsfordelinger. Gevinstene havner ofte ett sted, mens kostnadene kommer et annet sted. Kommunene kan spare på redusert behov for hjemmetjenester, mens spesialisthelsetjenesten kan miste inntektsgivende aktivitet. Samfunnet kan spare store beløp på digitalisering på sikt, men ingen vil ta regningen her og nå.

Sykehusene finansieres delvis gjennom aktivitetsbaserte ordninger. Når pasienter klarer seg bedre hjemme, kan behovet for polikliniske konsultasjoner, innleggelser og prøvetaking gå ned. Da kan også sykehusenes inntekter gå ned. Er det rimelig at sykehusene skal betale for apper som nettopp har som mål å redusere bruken av sykehustjenester?

I kommunehelsetjenesten er ansvaret heller ikke klart. Kommunene har mange lovpålagte oppgaver og begrensede ressurser. Digitale verktøy som støtter pasientene i å mestre mer selv, kan avlaste en presset kommunehelsetjeneste. Men hvor hører finansiering hjemme? Hos fastlegen? Frisklivssentralen? Helse- og omsorgstjenesten? Eller i IT-budsjettet?

Helsenorge trekkes ofte frem som en naturlig plattform, siden digitale løsninger i økende grad kan innlemmes der. Men også her støter vi på de samme grunnleggende spørsmålene: Hvem har ansvar for langsiktig drift og utvikling? Hvem betaler for vedlikehold? Og hvem sikrer at innholdet holdes faglig oppdatert? Uten tydelig ansvar og finansiering risikerer gode løsninger å forvitre før befolkningen rekker å ta dem i bruk.

Når ansvaret er uklart, skjer det som ofte skjer i norsk helsetjeneste: ingenting.

Når gevinsten havner ett sted og regningen et annet

En nylig kronikk i Finansavisen beskrev hvordan dagens finansieringsmodeller kan gjøre det «billigere å kappe benet enn å redde det». Spissformuleringen peker på et kjent problem: Helsetjenesten belønner ofte målbar aktivitet og fysisk oppmøte, ikke forebygging, egenbehandling og langsiktige samfunnsgevinster. 

Det samme problemet gjelder pasientrettede digitale helseverktøy. Systemet belønner fysisk oppmøte fremfor tiltak som kan redusere behov for helsehjelp. Da blir det vanskelig å ta i bruk løsninger som faktisk virker.

Dette er klassisk silotenking – mellom tjenestenivåer, mellom budsjetter og mellom profesjoner.

Så lenge helseøkonomien ikke belønner redusert sykdomsbyrde, mindre behov for helsetjenester og økt mestring hos pasientene, vil digitale pasientrettede verktøy forbli spredte initiativer. De blir ikke en integrert del av helsetjenesten.

Pasienten som siste betaler

Når verken myndigheter, sykehus eller kommuner har et tydelig ansvar for å finansiereeffektive digitale støtte- og behandlingsverktøy, blir pasienten ofte stående igjen som betaler. Men betalingsvilligheten for helsetjenester er lav blant nordmenn, og med god grunn: vi har bygget et helsevesen på solidariske prinsipper.

Det brukes mye tid og ressurser på å utvikle gode digitale verktøy for pasienter. Likevel havner mange av dem i en skuff.

Det er vanskelig å forsvare, både faglig, etisk og helsepolitisk.

Digitale behandlinger på blå resept

Hvis digitale verktøy skal bli en reell del av helsetjenesten, må finansieringen endres. Digital behandling og oppfølging må verdsettes på linje med fysiske konsultasjoner. Men det er ikke nok. Vi trenger også ordninger som gjør det mulig å ta i bruk løsninger som faktisk reduserer behovet for helsetjenester. Ett slikt grep peker seg ut:

Pasientapper og andre digitale verktøy med dokumentert klinisk effekt bør inngå i blåreseptordningen – på lik linje med legemiddelbehandling. Logikken bak blåreseptordningen er enkel: når behandling er nødvendig og virker, skal ikke pasientens betalingsevne avgjøre om den tas i bruk.

Basert på tydelig indikasjon bør fastleger og annet autorisert helsepersonell kunne forskrive digitale verktøy som:

• har dokumentert effekt gjennom kliniske studier

• er godkjent etter klare kvalitets- og sikkerhetskrav

• har en ansvarlig aktør som sikrer drift, vedlikehold og faglig oppdatering

Når digital behandling kan gi bedre funksjon, færre bivirkninger og lavere total kostnad for samfunnet, hvorfor legger vi ikke bedre til rette for bruk? Hvorfor skal en pasient få dekket et legemiddel med moderat effekt, men ikke en dokumentert digital behandling?

En kvalitetssikret ordning med app på resept vil kunne:

• gi klare insentiver til bruk av effektive digitale løsninger

• sikre rettferdig tilgang uavhengig av betalingsevne og bosted

• flytte fokus fra inntektsgivende aktivitet til effekt

• gjøre det mer attraktivt å forebygge gjennom egenbehandling

Digitale behandlinger på resept er ikke et radikalt eksperiment. Det er allerede etablert praksis i flere europeiske land. Norske helsemyndigheter må nå velge om vi skal henge med i utviklingen eller bli stående igjen på perrongen.

Digitalisering krever mer enn gode intensjoner

Norge mangler ikke planer, innovasjon og initiativer. Vi mangler strukturer som gjør det mulig å gjennomføre dem. Så lenge det er mer lønnsomt å kalle inn enn å forebygge gjennom å støtte egenbehandling hjemme, vil digitalisering forbli et ideal, ikke en realitet.

Apper på resept er ikke et teknologisk prosjekt. Det er et helsepolitisk valg.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å gjøre dette.
Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

Ingen oppgitte interessekonflikter

DMP-forslag: KI kan assistere sykepleiere med å oppdage blodpropp

Gynekolog kritisk til «Jordmor kan»-kampanje