Å fjerne en diagnose: et eksistensielt perspektiv

En kvinne i 70-årene hadde i flere år levd med diagnosen polymyalgia revmatika (PMR). Diagnosen ga henne en forklaring på smerter og funksjonstap, og struktur for oppfølging og behandling. Under en ny vurdering fikk hun imidlertid beskjed om at hun trolig aldri hadde hatt sykdommen. Diagnosen ble fjernet. For henne handlet det ikke bare om en medisinsk justering, men om at et viktig holdepunkt i forståelsen av eget liv forsvant.

Helsevesenet organiserer virkeligheten gjennom kategorier. Kategoriene kan dreie seg om diagnoser, roller som pasient, pårørende og bruker, eller merkelapper som arbeidsufør, ressurssterk, kroniker eller eldre. Ut fra et eksistensielt perspektiv er dette merkelapper vi bruker om menneskelige erfaringer, og ikke nødvendigvis erfaringen i seg selv.

Kategorisering er nødvendig. Kategorier skaper struktur i en kompleks virkelighet og gir oss et språk for å forstå og formidle erfaringer. De kan plassere oss i en sammenheng og gi forklaringer på det vi opplever. For mange bidrar dette til å redusere eksistensiell uro og skape lettelse, for eksempel når en diagnose gir mening til smertefulle erfaringer.

Kategorier former virkeligheten

Diagnoser og kategorier kan også gi anerkjennelse, tilgang til fellesskap, rettigheter og legitimitet. Uten kategorier ville helsevesenet verken hatt grunnlag for prioritering, ressursfordeling eller felles forståelse.

I klinisk praksis møter vi likevel pasienter som ikke passer inn i etablerte kategorier. De oppfyller ikke kriteriene fullt ut, eller erfaringene lar seg ikke fange av eksisterende diagnoser. Kategorier beskriver ikke bare virkelighet, men former den. De bygger på forestillinger om det typiske, og dermed hvem som blir lett å forstå – og hvem som ikke gjør det. Slik skaper de både synlighet og blindsoner.

Dette sammenfaller med en eksistensiell innsikt: Hvis kategoriene blir for fastlåste, mister vi blikket for levd liv. Det som ikke passer inn, risikerer å bli oversett eller presset inn i en for trang forståelsesramme. Eksistensiell tenkning peker på et grunnpremiss: Mennesket er alltid mer enn enhver beskrivelse. Når kategorier går fra å være redskap til å bli identitet, kan de begrense åpenhet, frihet og mulighet for endring.

Kategorier er statiske, mens menneskelivet er dynamisk. Når de brukes ukritisk, kan livshistorier reduseres til forenklede beskrivelser som ikke rommer den enkeltes erfaring. De kan gi en illusjon av forståelse, uten nødvendigvis å fange det som faktisk leves.

Nyttige eller belastende

Å definere andre er også en form for makt. Hvem har rett til å si hva du er? Hvem bestemmer når en kategori gjelder – og når den ikke gjør det? Historien viser at slike grenser ikke er faste.

Homofili ble fjernet som psykiatrisk diagnose på 70-tallet og fra ICD-10 på 90-tallet. Dette handlet både om medisinsk klassifisering, men også om å endre forståelsen av hva som regnes som sykdom.

Et eksistensielt perspektiv antyder at kategorier bør brukes, men holdes åpne. De kan beskrive situasjoner, men må ikke definere essens. Spørsmål som «hva opplever du?» og «hvilke behov har du?» kan åpne for erfaring før den lukkes i en definisjon.

Diagnoser virker på flere nivåer samtidig: som kliniske verktøy, som sosiale kategorier og som eksistensielle fortolkninger. Dette er deres styrke, men også deres risiko. De er nyttige når de gir hjelp og åpner for handling, men kan bli belastende når de snevrer inn selvforståelse og fremtidsmuligheter.

I slike tilfeller kan avdiagnostisering være mer enn en medisinsk vurdering – det kan være en eksistensiell handling. Det handler ikke om å fjerne noe, men om å flytte fokus fra kategori til erfaring, fra identitet til situasjon.

Kan gi tiltrengte svar

I klinisk arbeid møter vi ikke bare diagnoser, men mennesker som forsøker å forstå sine liv. Å vurdere om en diagnose fortsatt er nyttig, kan være både faglig forsvarlig, etisk nødvendig og eksistensielt omsorgsfullt.

For kvinnen med polymyalgia revmatika handlet det ikke bare om å få en diagnose fjernet. Det handlet om å miste et svar hun hadde levd med. Slik minner hun oss om hva som står på spill: Kategorier kan hjelpe oss å begynne en samtale. Men de må aldri få avslutte den.

Dette peker også på betydningen av kontinuerlig refleksjon i praksis. Kategorier må ikke bare anvendes, men også jevnlig vurderes i lys av ny kunnskap og pasientens egen erfaring. En åpen og lyttende tilnærming kan bidra til at kategorier brukes fleksibelt, slik at de støtter, snarere enn begrenser, forståelse. På den måten kan helsepersonell balansere behovet for struktur med respekt for det unike ved hvert menneske og deres livssituasjon. Samtidig understrekes behovet for å bevare nysgjerrighet og faglig ydmykhet i møte med det som ikke passer inn. Dette er avgjørende.

Ingen oppgitte interessekonflikter