Fedmebehandling er et klassespørsmål

Som ung sykepleiestudent med praksis i Texas på midten av 90-tallet sto jeg midt i noe jeg ikke helt forsto ennå.

På få år så vi en kraftig økning i antallet pasienter med fedme: nesten hver femte amerikaner levde med sykdommen, og kurven pekte bratt oppover. Etter hvert fulgte diabetes type 2. Plutselig satt jeg overfor tenåringer med en diagnose som tidligere var kjent som «alderdomsdiabetes»"

Jeg visste lite om de bakenforliggende årsakene. Det gjorde få på den tiden. Men vi så konsekvensene: Svært mange ble alvorlig syke av noe som kunne vært forebygget.

Norge følger samme spor

I Texas på midten av 90-tallet levde nesten hver femte amerikaner med fedme. Tilbake i Norge som diabetessykepleier så jeg det samme mønsteret utvikle seg, bare noen år senere.

I samfunnsdebatten handlet det om viljestyrke: Kan de ikke bare skjerpe seg? Trene litt mer, spise litt mindre? Ansvaret for sykdommen ble lagt på pasienten.

Jeg hadde selv denne holdningen. Som diabetessykepleier forsto jeg for lite om sykdommens kompleksitet. Det er jeg lei meg for i dag.

Vi vet bedre nå, men handler vi deretter?

I Norge i dag lever rundt hver fjerde nordmann med fedme, og over halvparten er overvektige. Samtidig har måten vi snakker om fedme på endret seg. Vi vet at fedme er en kompleks kronisk sykdom, påvirket av genetikk, hormoner, miljø og sosioøkonomiske faktorer. Vi vet at det ikke handler om enkeltmenneskers viljestyrke. Og vi vet at fedme rammer ulikt – ofte langs klasseskiller.

Da jeg kom til Novo Nordisk for noen år siden, var fedmeområdet fortsatt en nisje. I dag kan vi se tilbake på en enorm utvikling i hvordan vi som samfunn forstår fedme som sykdom, takket være et tett samarbeid mellom helsemyndighetene,  helsepersonell, livsvitenskapssektoren, pasientorganisasjoner og pasienter.

Et klasseskille til bekymring

Vi har kommet langt. Men vi har langt igjen. I går kunne vi lese at mer enn halvparten av verdens voksne og nesten en tredjedel av barn og unge kan være overvektige eller ha fedme innen 2050. Det som bekymrer meg mest, er at tilgang til behandling er fortsatt et klassespørsmål.

I Texas på 90-tallet hang fedme-utviklingen tett sammen med sosioøkonomisk status og bakgrunn. I fattige områder levde hver tredje med fedme. I rike områder var det hver femte. I Norge i dag ser vi det samme: Personer med lav utdanning har dobbelt så høy risiko for fedme som personer med høy utdanning.

De som har råd, får hjelp. De som ikke har råd, venter – ofte til det er for sent, og fedmen har ført til diabetes, hjertesykdom eller verre.

Norge har bygget et helsesystem på prinsippet om likeverdig behandling. Men når fedmebehandling kun er tilgjengelig for dem med tykk lommebok eller som er langt ut i sykdomsforløpet, svikter vi dette prinsippet.

Forebygging for fremtidige generasjoner

I USA ventet de til epidemien var et faktum før de handlet. I dag lever 40 prosent av amerikanerne med fedme. Samfunnskostnadene er enorme. Vi kan ikke gjøre samme feil.

God sykdomsbehandling er det som skjer før diagnosen, ikke etter. For hver person vi hjelper før de utvikler diabetes type 2, hjertesykdom eller andre følgesykdommer, sparer vi ikke bare penger – vi sparer liv.

Men forebygging krever at behandling er tilgjengelig tidlig, ikke bare når sykdommen er fremskreden og kroppen allerede har tatt skade.

Tre ting Norge må gjøre nå

Vi har allerede gode forutsetninger for å la Norge velge en annen kurs, men det krever handler. Særlig tre grep vil kunne ha stor effekt. Det kan vi begynne med allerede nå.

1. Vekk med stigmaet

Vi må snakke om fedme som den kroniske sykdommen det er – uten fordømmelse, uten skam.

Helsepersonell må få bedre opplæring. Og vi må slutte å redusere en kompleks kronisk sykdom til enkle «før og etter»-bilder.

2. Rettferdig tilgang til behandling

Refusjonsordningen i dag gjelder kun en svært begrenset gruppe. Vi må utvide den, slik at behandling blir tilgjengelig basert på medisinsk behov – ikke lommebok.

3. Sats på forebygging

Vi kan ikke vente til folk er syke nok til å kvalifisere for hjelp. Tidlig intervensjon gir bedre effekt, mindre lidelse og lavere samfunnskostnader. Her har vi særlig ansvar overfor kommende generasjoner.

Norge står der Texas sto for en del år siden. Men vi har én fordel amerikanerne ikke hadde: Vi har sett hvor dette går hvis vi ikke handler.

Til alle som lever med fedme: Dere fortjener respekt, forståelse og tilgang til den hjelpen dere trenger.

Til meg selv for 20 år siden, og til alle helsepersonell som fortsatt ikke forstår kompleksiteten i sykdommen: Vi må lytte mer og dømme mindre.

Til alle som jobber for å endre dette feltet: Takk for at dere tar mikrofonen når den kommer. Sammen kan vi skape et friskere Norge – for flere. Men da må vi handle nå.

Interessekonflikter: Novo Nordisk produserer legemidler til behandling av fedme og diabetes. 

Studie: Større risiko for øyeslag med Wegovy enn Ozempic