Terskelverdien er politikk, ikke bare teori

Jon Magnussen har naturligvis helt rett i at prioritering bør handle om alle tiltak i helsetjenesten (inkludert behandlinger), og ikke bare legemidler. Det har vi sagt lenge. Likevel vedtok Stortinget nok en prioriteringsmelding som nesten kun handler om legemidler, selv om det bare utgjør 5,7 prosent av de offentlige helseutgiftene (Oslo Economics, 2025). Samtidig påpeker OUS-sjefen at vi bruker milliarder på behandlinger med lav nytte (Dagens Medisin). Da må vi spørre: Hvorfor får legemidler hele prioriteringsdebatten?

Magnussen peker på noe vesentlig, nemlig forskjellen mellom prioritering av helsetjenesten og prioritering innen helsetjenesten. Sistnevnte holder diskusjonen innenfor et gitt helsebudsjett. Dette er naturligvis viktig fordi det handler om effektiv bruk av budsjettmidlene som er tilgjengelig for helsetjenesten. For politikerne er likevel ikke effektivitet det eneste målet for prioritering, og det er derfor viktig til å ta stilling til begge disse hensynene. Stortinget har allerede åpnet for at samfunnseffekter som arbeidsdeltakelse kan vurderes i særskilte saker. Dette fordi Stortinget har ansvaret for helheten. Når folk kommer tilbake i arbeid, skaper det store samfunnsverdier som kan styrke helsetjenesten. Og hvis slike gevinster tilbakeføres, slik Østby og Sønbø Kristiansen foreslår (Tidsskriftet), kan det dempe eventuelle innvendinger man måtte ha mot potensielle omfordelingseffekter. Når man ser det i et bredere politisk perspektiv, virker det merkelig at man ikke engang har villet anerkjenne at tiltak kan ha så betydelige effekter at de er selvfinansierende for samfunnet. Å få folk tilbake i arbeid er jo en måte å faktisk skape ”friske penger” og for samfunnet å late som om dette er gevinster som ikke finnes gir liten mening. At Stortinget nå får slike beregninger for de største tiltakene er et fremskritt. Etter vårt syn bør det også gjelde andre store saker med betydelige gevinster, og naturligvis bør dette gjelde alle typer tiltak (herunder behandlinger), og ikke bare legemidler.

Vi kan treffe riktigere

I debatten som nå pågår åpner det seg et tydeligere skille mellom alternativkostnaden og muligheten for en politisk bestemt terskelverdi. Sistnevnte bør ta høyde for samfunnets behov. Koblingen mellom tilgang til behandling og f.eks. arbeidsdeltakelse, beredskapshensyn og kliniske studier kan være grunner for å øke en politisk fastsatt terskelverdi. Med tilbakeføringsmekanismer kan vi treffe riktigere når nye tiltak innføres, samt unngå uheldige fordelingsvirkninger.

Samfunnsøkonomi og politikk handler om effektiv bruk av samfunnets ressurser, men også om omfordeling og prioritering. Norge omfordeler allerede der det gagner samfunnet, som for eksempel gratis utdanning og gratis helsetjenester. Da bør vi også tørre å se helheten når vi vurderer ny behandling.

Interessekonflikter: Abbvie er en legemiddelprodusent som blant annet produserer legemidler mot migrene. NHO Geneo representerer private aktører innen helse og omsorg.

FHI mener vaksineansvar bør flyttes: – Fastlegene har mye å gjøre fra før

Folkehelseinstituttet ønsker endringer for å sikre influensavaksine til barn i risikogrupper. Nå er barna en del av voksenvaksinasjonsprogrammet.