Bedre utnyttelse av profesjoner styrker helsetjenestene

NRK-serien LIS har gitt oss en felles referanse for arbeidshverdagen til helsepersonell i sykehus. Dette er en viktig serie som løfter høyst relevante problemstillinger ut av klinikken og opp til generell folkeopplysning. Debattinnleggene i etterkant spenner fra LIS-legers arbeidsforhold og synliggjøring av sykepleiernes allsidige kompetanse, til diskusjon om akuttberedskapen og strukturelle utfordringer. Men en ting er påfallende med serien; leger og sykepleiere virker å måtte stå alene om å løse arbeidsoppgaver som går langt utover det rent medisinske. Oppgaver som handler om pasientens bosituasjon, rehabilitering, psykiatri og psykososiale forhold er eksempler på problemstillinger som ofte må prioriteres bort til fordel for det akuttmedisinske.

Serien retter søkelyset på LIS-leger i akuttmedisin. Samtidig gjenspeiler den i stor grad det vi erfarer på sykehus generelt. Til tross for at samarbeid mellom ulike profesjoner er et uttalt mål i nasjonale styringsdokumenter for å sikre kvalitet og rett kompetanse ved sammensatte problemstillinger, og for å håndtere oppgavene mer effektivitet, står ofte organisering og begrensede ressurser i veien for dette i praksis.

Avstand mellom mål og praksis

Gevinsten av ulike typer kompetanse ved sammensatte utfordringer kan konkretiseres i møte med enkemannen som ikke har skiftet eller dusjet på flere uker og kommer inn med et betent sår på beinet. For eksempel vil ergoterapeuten kartlegge mannens evne til personlig stell og finner praktiske løsninger for å muliggjøre hverdagen, klinisk ernæringsfysiolog ville vurdere ernæringssituasjonen og tilrettelegge for et næringsrikt kosthold, sosionomen vil gjennomføre en helhetlig psykososial kartlegging og vurdering og igangsette tiltak knyttet til bosituasjon, bistandsbehov og sosial isolasjon. Fysioterapeuten vil vurdere mannens fysiske funksjon og igangsetter tiltak for å redusere fallrisiko og bevare selvstendig forflytningsevne så lenge som mulig.  Disse ulike perspektivene er viktige for å finne gode løsninger for pasienten og i dialog med kommunale helse- og omsorgstjenester. Dessuten vil en mer helhetlig behandling forebygge reinnleggelse, som igjen gir en samfunnsøkonomisk gevinst.

I dag er det avstand mellom politisk mål, styringsdokumenter og praksis. Det trenger ikke å være sånn. Vi representerer profesjoner som i større grad ønsker å bidra med vår kompetanse i helsetjenestene, og våre profesjoner sliter ikke med rekruttering! Men sykehusenes vertikale organisering av faggrupper og fagområder utfordrer gode strukturer for tverrprofesjonelt samarbeid. Det står igjen i veien for konstruktive diskusjoner om fremtidens tjenester. La oss heve blikket og inkludere tilgjengelige profesjoner på en bedre og mer effektiv måte.

Skrevet av:

Ida Krag-Rønne Mannsåker, kl. sosionom PhD, Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser, enhet Gaustad, Oslo Universitetssykehus, medlem av fagråd for sosionomer i Oslo Universitetssykehus

Kjersti Birketvedt, klinisk ernæringsfysiolog, Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser, enhet Gaustad, Oslo Universitetssykehus

Charlotte Marie Schanke, fagutviklingsfysioterapeut MSc, Oslo Universitetssykehus, Leder av fagråd for fysioterapeuter i Oslo Universitetssykehus

Hanne Skedsmo Nilsen, Sosionom MA, Leder av fagråd for sosionomer i Oslo Universitetssykehus, Seksjonsleder for sosionomer, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus.

Malin Mongs, Ergoterapispesialist somatisk helse, Fagutviklings ergoterapeut Oslo Universitetssykehus, Leder av fagråd for Ergoterapeuter Oslo Universitetssykehus

Bred allianse krever stans i kompetansekutt