En nekrolog for fastlegeordningen

Fastlegeordningen (2001–2026)

Fastlegeordningen sovnet stille inn etter lang tids sykdom. Den ble 25 år gammel.

Den ble født med en enkel idé: Hvert menneske skulle ha én lege. En som kjente historien. En som bar ansvaret.

Ordningen var ikke perfekt. Den krevde tid, tillit og faglig selvstendighet. Men den ga kontinuitet, og trygghet.

Over tid ble den svekket. Ansvar ble delt. Konsultasjoner ble mindre verdt. Autonomi ble erstattet med styring.

Til slutt var det ikke lenger plass til fastlegen i fastlegeordningen.

I stillhet ble sykepleiere flyttet inn i rollen. De fikk oppgaver. De fikk forskrivningsrett. De fikk finansiering.

Legen ble en medisinsk ansvarlig bakvakt,

Redusert til en signaturinstans.

Fastlegen ble stående igjen uten eierskap, uten reell autonomi, og etter hvert uten funksjon.

Fastlegeordningen døde ikke av mangel på leger. Den døde fordi ansvaret ble delt på så mange at ingen lenger bar mennesket.

Den etterlater seg pasienter uten kontinuitet, et helsevesen uten tydelig ansvarslinje, og en omsorgstjeneste som snart vil merke tapet varmen sykepleiere gir.

I stedet står vi nå igjen med noe nytt.

Fastsykepleierordningen

Den er mer fleksibel. Mer styrbar. Og lettere å budsjettere.

Om den kan erstatte det som gikk tapt, er for tidlig å si.

Fastlegeordningen bisettes uten seremoni. Den ble ikke takket for tjenesten. Den ble bare erstattet.

Hvil i fred.

Å bli båret, en kommentar til nekrologen.

Mennesker søker ikke først og fremst tjenester når de blir syke. De søker ofte å bli båret.

Å bli båret betyr å bli holdt i en relasjon over tid. Å slippe å begynne på nytt hver gang. Å bli møtt av noen som husker, ikke bare journalen, men mennesket.

Relasjon er ikke et tillegg i medisinen. Den er selve bærebjelken. Uten relasjon blir behandling riktig, men ikke helende. Effektiv, men ikke trygg.

Fastlegeordningen var bygget rundt denne innsikten: at ett menneske bar ansvaret for ett annet, over tid. Ikke alene, men som bærer av helheten.

Når ansvar deles opp i oppgaver, skjer det noe stille. Ingen gjør feil. Alle gjør sitt. Men ingen bærer.

For de mest sårbare er det ikke antall kontakter som avgjør utfallet, men om noen blir stående når livet rakner.

Dette handler ikke om profesjoner. Det handler om menneskets grunnleggende behov for kontinuitet, gjenkjennelse og tillit.

Et helsevesen kan organiseres på mange måter. Men hvis ingen lenger bærer helheten, må vi ikke bli overrasket når mennesker faller mellom.

Ingen oppgitte interessekonflikter