Norske sykehus blir stadig mer spesialiserte. Det er ikke bare positivt

Norske sykehus blir stadig mer spesialiserte. Det kan gi høyere kvalitet på avansert behandling, men også lengre reiseveier, flere overganger og svakere generalistkompetanse – særlig for pasienter med sammensatte behov. En ny KS-bestilt rapport gir et tidsbilde av utviklingen og viser hvilke konsekvenser dette får for pasientene.

Spesialisering er et av de sterkeste utviklingstrekkene i spesialisthelsetjenesten. Det handler ikke bare om flere og mer spissede fagfelt, men om hvordan sykehus organiseres, hvilke funksjoner som samles hvor – og hva som blir igjen lokalt. For pasientene kan dette bety både bedre og dårligere tjenester, avhengig av diagnose, bosted og hvor mange helseutfordringer man har samtidig.

KS har bestilt en statusrapport «Endring i spesialiseringsgrad i sykehusene de siste ti årene» fra Oslo Economics for å få en deskriptiv kartlegging av utviklingen – og få et grunnlag for å vurdere konsekvenser for pasientbehandling, sykehusstruktur og samhandlingen med kommunene. Rapporten viser en tydelig bevegelse mot økt faglig og organisatorisk spesialisering i sykehusene.

Hva rapporten viser

For det første beskrives økt grad av spesialisering og fremvekst av delspesialiteter og hvordan dette endrer strukturen internt i sykehusene men også mellom sykehusene med en konsentrasjon av avanserte funksjoner ved færre sykehus. Drivere er blant annet medisinsk-teknologisk utvikling, kvalitetskrav, bemanningsutfordringer og behovet for robuste fagmiljøer. På mange områder gir dette spesialisert og treffsikker behandling av høy kvalitet.

For det andre endres arbeidsdelingen mellom sykehus. Lokalsykehus får i større grad avgrensede oppgaver, mens mer komplekse pasientforløp samles ved større enheter. Resultatet er ofte sentralisering av tilbud – særlig innen kirurgi, akuttmedisin og deler av indremedisinen – med konsekvenser for tilgjengelighet, reiseavstand og beredskap.

For det tredje peker rapporten på en risiko ved høy spesialisering. Den tidligere brede kompetansen hos den enkelte lege er redusert og dette akselerer når de generelle indremedisinere og generelle kirurger gradvis forsvinner helt. Tilbake står sykehusene med en rekke leger med organspesifikk spesialisering. Risiko blir for en del pasienter et oppstykket pasientforløp og pasienter med sammensatte behov får dårligere helhet og kontinuitet. Med økende antall eldre og pasienter med sammensatte behov vil flere og flere pasienter kunne oppfattes som kasteballer – de hører ikke «hjemme» ved noen avdelinger ved sykehuset. Dette treffer ikke bare sykehusene i distriktene – fragmentering rammer også pasientene på de store sykehusene hvor man i økende grad organiserer seg i enheter med spissede fagområder.

Rapporten advarer om at utviklingen kan gjøre det stadig vanskeligere å opprettholde forsvarlig døgnkontinuerlig drift ved flere lokalsykehus («24/7/365»), og at det derfor haster å avklare retning og tiltak.

Hva betyr dette for pasientene – og for kommunene?

Spesialisering kan gi bedre resultater der volum og erfaring betyr mye. Samtidig kan prisen bli høyere for dem som trenger flere organer vurdert samtidig: eldre, kronisk syke og pasienter med sammensatte tilstander. Flere overganger øker risikoen for tap av informasjon, uklare ansvarsforhold, manglende helhetlig vurdering og mindre kontinuitet.

Rapporten omtaler mer indirekte hvilke konsekvenser dette har for kommunene. Når sykehus endrer struktur og innhold, endres også kommunenes oppgaver, kompetansebehov og samarbeidsflater – og dermed pasientens faktiske forløp.

Når mer behandling samles og oppholdene blir kortere, forventes kommunene å ta en større del av «helheten» før og etter innleggelse – ofte med mer komplekse pasienter og høyere krav til kompetanse, kapasitet og samhandling. For små og mellomstore kommuner kan dette forsterke rekrutteringsutfordringer og gi større geografiske forskjeller i tilbud.

Hva bør gjøres nå

Vi trenger en mer bevisst balanse mellom spiss- og breddekompetanse. Det betyr blant annet å justere spesialistutdanningen og organiseringen slik at både lokalsykehus og større sykehus har tilstrekkelig generalistkompetanse – særlig innen indremedisin og kirurgi. Generalistkompetanse er mer enn å kunne ‘litt om mye’. Det handler blant annet om å kunne forstå flere tilstander i sammenheng, se mønstre, ivareta hele pasienten, håndtere polyfarmasi, vite når nok er nok.

Min forventning til den kommende helsereformen er at det gjøres konkrete tiltak for få en balansert utvikling og sikre at pasientene i små og store sykehus har glede av en slik breddekompetanse – og at befolkningen i hele landet fortsatt får lokale helsetjenester. 

Ingen oppgitte interessekonflikter.