Helsepersonell har mindre handlingsrom i møte med rasisme
Det er viktig å snakke om og synliggjøre rasisme når den oppstår. Men vi trenger også en åpen dialog om hvordan vi reagerer på slike hendelser, og hvorfor vi reagerer som vi gjør.
Annonse kun for helsepersonell
Når sykepleiere og annet helsepersonell med minoritetsbakgrunn møter rasistiske ytringer fra pasienter, står de overfor krevende valg. Skal de overse det, bruke humor, konfrontere eller ta det videre til leder?
Mye tyder på at helsepersonell forventes å tåle eller akseptere rasisme fra pasienter, nettopp fordi pasientene oppfattes som syke og sårbare. En kan saktens spørre seg om det er en etablert norm om at det er mindre akseptabelt å reagere på rasisme i helsevesenet enn i andre deler av samfunnet. Svaret har betydning både for arbeidsmiljø og den psykiske helsen til ansatte.
Å tolke og tåle rasisme
Rasisme kan forstås som forskjellsbehandling eller nedvurdering av mennesker basert på etnisitet, religion, kultur eller hudfarge. For helsepersonell handler deres reaksjon på rasistiske ytringer ofte om å beskytte seg mot rasismens utmattende konsekvenser.
En vanlig strategi er å ignorere bemerkninger for å få arbeidsdagen til å gå rundt, særlig når man opplever rasisme gjentatte ganger. Andre forsøker å avvæpne situasjonen med humor for å redusere spenning og beholde kontroll.
Hvordan man reagerer, henger sammen med hvordan hendelsen oppleves. Var den alvorlig nok til å «lage en sak»? Eller er det tryggere å la det passere? Usikkerhet rundt om noe faktisk var rasistisk eller «bare» klønete formulert gjør situasjonen enda mer belastende. Selve arbeidet med å tolke gråsoner, om dette var rasisme eller bare en misforståelse, kan føre til vedvarende bekymring og stress.
Annonse kun for helsepersonell
Når situasjonen først er tolket som rasistisk, står helsepersonellet foran et nytt valg. De må vurdere om de skal la det passere eller konfrontere. Og hva det vil bety for relasjonen til pasienten og for deres posisjon på arbeidsplassen.
Emosjonell kostnad uansett valg
Å ignorere rasisme kan på kort sikt gjøre hverdagen enklere, men innebærer ofte at man undertrykker egne følelser og bidrar til å normalisere rasisme som en del av jobben. Å konfrontere kan gi en opplevelse av å stå opp for seg selv, men kan samtidig skape konflikt og oppleves som risikabelt.
Det finnes ingen enkel fasit på hva som er «best» for å unngå psykiske påkjenninger. En kan aktivt konfrontere og si ifra eller velge å tåle og gå videre. Det vi vet, er at gjentatte hendelser over tid kan føre til stress, skam og utbrenthet. For enkelte blir rasismen en del av bakgrunnsstøyen i arbeidsdagen som før eller siden setter spor.
Når profesjonsetikk begrenser handlingsrommet
Helsevesenet er en spesiell kontekst. Helsepersonell er bundet av sterke normer om omsorg, plikt og pasientens beste. Disse normene kan snevre inn det opplevde handlingsrommet for å reagere på rasisme, fordi enhver reaksjon samtidig vurderes opp mot idealet om å ivareta en sårbar pasient.
For noen oppleves det moralsk vanskelig å konfrontere en pasient, selv om utsagnene er klart rasistiske. Samtidig risikerer man, hvis man tar til motmæle, å bli stemplet som en «problematisk» eller «sensitiv» minoritetsansatt som skaper uro og «gjør et nummer» ut av ting. Slike stemplinger kan påvirke både anerkjennelse, referanser og karrieremuligheter.
I praksis kan helsearbeidere med minoritetsbakgrunn derfor ha mindre reelt rom til å reagere på rasisme på jobb enn de ville hatt privat. De står i et krysspress mellom profesjonsetikk, lojalitet til arbeidsplassen og behovet for å beskytte seg mot diskriminering.
Annonse kun for helsepersonell
Vi må snakke om rasisme i helsevesenet
Det er viktig å snakke om og synliggjøre rasisme når den oppstår. Men vi trenger også en åpen dialog om hvordan vi reagerer på slike hendelser, og hvorfor vi reagerer som vi gjør. Dette skjer ved at vi deler erfaringer som kolleger, uavhengig av om vi har minoritets- eller majoritetsbakgrunn.
Det påligger ledere et særskilt ansvar for å bygge en arbeidskultur der kolleger tør å snakke om rasisme og om hvordan slike situasjoner kan håndteres. En slik kultur skaper psykologisk trygghet som gjør det mulig å ta opp vanskelige erfaringer og lære av dem i fellesskap.
Ingen oppgitte interessekonflikter
