Når språket gjør jobben tyngre enn den er

Vi satt seks–syv leger rundt bordet. Samtalen gled raskt dit den ofte gjør: arbeidsbelastning, krevende pasienter, et «tungt» område å jobbe i. Alle nikket. Bekreftet hverandre. Ordene var kjente: jobbstress, vanskelige pasienter, belastet praksis.

Jeg sa ingenting.

Til slutt vendte blikkene seg mot meg. Det var min tur. Jeg svarte ikke det som var forventet.

Jeg sa at jeg trivdes. At jobben gir meg mer enn den tar.

Stillheten som fulgte, var påfallende.

Det fikk meg til å tenke: Kanskje problemet ikke bare ligger i arbeidsmengden. Kanskje det også ligger i språket vi bruker om arbeidet vårt.

Som fastlege gjennom snart tre tiår har jeg sett hvordan språk former virkelighet. Ikke bare hvordan vi beskriver den, men hvordan vi opplever den.

Når vi sier «belastet område», ligger det allerede en forventning om motstand. Når vi sier «vanskelige pasienter», etablerer vi en relasjon preget av frustrasjon før møtet i det hele tatt har begynt. Når vi sier «jobbstress», legger vi en ramme som gjør det vanskelig å oppleve arbeidet som noe annet enn nettopp belastende.

Språk er ikke nøytralt. Det er styrende

Forskning støtter dette. Innen kognitiv psykologi beskriver man hvordan såkalt framing—måten noe formuleres på, påvirker både følelser og beslutninger (Tversky & Kahneman). I arbeidspsykologi har begrepet job crafting fått økende oppmerksomhet (Wrzesniewski & Dutton, 2001): hvordan ansatte selv kan endre opplevelsen av arbeidet ved å justere perspektiv, mening og språk.

I helsetjenesten ser vi også at meningsopplevelse er en sentral beskyttelsesfaktor mot utbrenthet. En studie publisert i JAMA (Shanafelt et al.) viser at leger som opplever arbeidet som meningsfullt, har lavere risiko for utbrenthet. Dette samsvarer med norske funn. Rapporter fra Helsedirektoratet og undersøkelser fra Den norske legeforening peker på at opplevelse av mening, autonomi og faglig innflytelse er avgjørende for trivsel blant leger.

Samlet peker dette mot en viktig innsikt: Det er ikke bare omfanget av arbeidet som betyr noe, men hvordan arbeidet forstås og oppleves. Dette ledet meg til å undersøke nærmere hvilke begreper vi faktisk bruker når vi snakker om belastning og mening.

Språklig og eksistensiell forskjell

Finnes det egentlig «belastede områder»? Eller finnes det bare områder, som vi velger å beskrive på en bestemt måte?

Kollega Harald Sundby formulerte det treffende: «Finnes det ‘vanskelige pasienter’? Eller finnes det pasienter som har det vanskelig?» Denne forskjellen er ikke bare språklig. Den er eksistensiell.

Når vi flytter fokus fra «den vanskelige pasienten» til «pasienten som har det vanskelig», endres relasjonen. Fra motstand til forståelse. Fra frustrasjon til oppgave.

Vi kalles helsepersonell. Men kanskje burde vi oftere minne oss selv på at vi også er omsorgspersoner.

Ikke i betydningen ettergivenhet. Ikke i betydningen å oppfylle urimelige krav. Men i betydningen å forstå hva som er kjernen i arbeidet vårt.

Omsorg

Når denne dimensjonen er til stede, kan selv høy arbeidsbelastning oppleves som meningsfull. Vi ser det tydelig i småbarnsfasen: få vil benekte at den er krevende. Likevel beskriver de fleste den som meningsfull. Ikke fordi belastningen er liten, men fordi meningen er stor.

I Norge jobber en gjennomsnittlig arbeidstaker rundt 1 350 timer i året. Det tilsvarer i underkant av fem timer per dag, fordelt over hele året. Resten av tiden er vår egen.

Likevel opplever mange at arbeidet fyller mer enn det gjør.

Samtidig er det godt dokumentert at mange fastleger opplever økende arbeidspress. Både Helsedirektoratet og Den norske legeforening har i flere rapporter pekt på høy arbeidsbelastning, rekrutteringsutfordringer og strukturelle rammer som bidrar til presset i allmennpraksis.

Kanskje fordi språket vi bruker om arbeidet, fyller mer enn det burde.

Det vi kan påvirke

Dette er ikke en oppfordring til å romantisere en krevende arbeidshverdag. Utfordringer i helsetjenesten er reelle. Ressurser er begrensede. Kravene øker. Dette er også godt beskrevet av både Helsedirektoratet og Den norske legeforening.

Men nettopp derfor blir spørsmålet viktig: Hva er det innenfor vår egen kontroll som likevel kan påvirke hvordan vi opplever arbeidet?

Er vi blitt en kultur som lettere bekrefter det negative enn det positive?

Har det blitt enklere å klage enn å anerkjenne det som faktisk gir mening?

Språket vårt er ikke bare en beskrivelse av virkeligheten.

Det er en del av den.

Og noen ganger er det der endringen må begynne.