Når taushet er tryggest

Et utrygt ytringsklima svekker både helsepersonell og pasientsikkerhet. Jeg har vært sykehuslege siden 2013 og tillitsvalgt i Legeforeningen i mange år. Som foretakstillitsvalgt ved Oslo universitetssykehus møter jeg ofte leger i saker der noe har gått galt – både i systemet og mellom mennesker. Jeg har bistått i flere varslingssaker og erfart hvor umodent systemet som skal håndtere dette i sykehus er. Prosessene som skal håndtere varsler om kritikkverdige forhold mangler forutsigbarhet, tillit og bidrar ikke i tilstrekkelig grad til forbedring eller læring. Fellestrekket er ofte det samme: De som sier fra betaler prisen.

Når integritet blir farlig

Ved Norges største sykehus har jeg sett hvordan erfarne leger som varsler om uforsvarlige forhold i både pasientbehandling og forskning, møter reaksjoner som skaper frykt snarere enn forbedring. Noen blir fratatt oppgaver. Andre opplever manglende støtte eller blir stemplet som vanskelige eller illojale. Jeg møter leger som får høre at «de tok opp problemene på feil måte», eller at «det var enda verre før». Enkelte får tilbud om å fortsette i jobb mot å signere avtaler som begrenser muligheten til å delta i offentlig debatt eller reise sak mot arbeidsgiver. Jeg ser varslere bli holdt utenfor ansettelsesprosesser, og signalene som sendes er tydelige: man bør finne seg et annet arbeidssted. Resultatet blir en kultur hvor ansatte lærer at stillhet er tryggest.

Dette er ikke enkelthendelser. Det er symptomer på et system som ikke tåler motstemmer. Som det også skrives om i Tidsskrift for Den norske legeforening, blir lovverket som skal beskytte varslere, verken fulgt opp eller håndhevet slik lovgiver og samfunnet med rette forventer.

Når sykehusøkonomien er så presset som den er, får det også kulturelle konsekvenser. Underbemanning og stramme budsjetter gjør oss mer opptatt av å holde driften i gang enn av å stille spørsmål ved hvordan vi jobber. Da risikerer vi at grensene for hva som regnes som faglig forsvarlig gradvis flyttes, og at økonomiske hensyn begynner å overstyre faglige og etiske prinsipper. Dette truer pasientsikkerheten og undergraver tilliten til helsetjenesten.

Et helsevesen uten psykologisk trygghet

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) publiserte i juni rapporten Trygg pasientbehandling krever et åpent ytringsklima. Rapporten dokumenterer det mange av oss allerede vet: Mange ansatte opplever frykt for sanksjoner og manglende støtte når de ytrer seg. Dårlig ytringsklima svekker både arbeidsmiljøet og pasientsikkerheten.

Ukom beskriver et helsevesen der både medarbeidere og ledere kjenner på utrygghet, press mellom budsjetter, rapportering og drift – og for lite tid til å bygge trygghet i teamene. Samtidig blir stillhet ofte forstått som lojalitet. Når ansatte opplever at lojalitet betyr å tie, mister vi evnen til å lære.

I flere av sakene jeg har vært involvert i, er det tydelig at helseforetaket og ledere legger mer vekt på å beskytte omdømmet enn å beskytte ansatte som sier ifra. Ukom peker på det samme: virksomhetenes kommunikasjonsstrategier og frykt for dårlig presse svekker ytringsrommet.

Jeg har sett hvordan dette utspiller seg i praksis. Når kritiske spørsmål blir møtt med taushet, advokatbrev eller «hysj-avtaler», er det ikke lenger pasientsikkerhet som står i sentrum, men omdømmeforvaltning. Det er en kostbar form for kontroll – både menneskelig og faglig.

Fra taushet til læring

Helsevesenet er et kunnskapsfellesskap. Vi er avhengige av takhøyde for faglig uenighet og diskusjon, i tillegg til at de som opplever kritikkverdige forhold sier ifra, for at vi skal kunne utvikle oss i riktig retning. Ukom foreslår at ytringsklimaet må måles og følges opp like systematisk som økonomi og aktivitet. Det er et godt forslag. Men målinger alene skaper ikke trygghet. Trygghet bygges i møtet mellom mennesker – i hvordan ledere lytter, og i hvordan kollegaer støtter hverandre når noen våger å si det vanskelige høyt. Ukom løfter også frem «kindness» – vennlighet og raushet – som en forutsetning for kvalitet. Det betyr ikke ettergivenhet, men en kultur der uenighet tåles, og kritikk blir møtt med respekt. Først da kan vi utvikle det som faktisk er en lærende organisasjon.

Et felles ansvar

Ytringsklima er ikke et HR-prosjekt. Det er helt avgjørende for pasientsikkerhet. Ledere, ansatte og tillitsvalgte er en del av kulturen som enten åpner eller lukker rommet for å si fra.

Et helsevesen som ikke tåler å høre om sine egne feil, evner heller ikke å rette dem opp.

Å være trygg er ikke å være stille. Det er å vite at du kan si fra – og bli tatt på alvor.