Når sirenene stilner må vi ta vare på førstehjelperne

Når ulykken skjer, er det ofte en tilfeldig forbipasserende som er først på stedet. En lærer på vei til jobb. En ungdom som nettopp har tatt førstehjelpskurs. En forelder på tur med barna. De gjør det vi alle håper vi ville gjort – stopper, varsler nødetatene og begynner livreddende førstehjelp. De holder et fremmed menneskes liv i sine hender.

Men hva skjer etterpå?

Et tomrom etter heltedåden

Når ambulansen har dratt og adrenalinrusen slipper taket, står førstehjelperen igjen alene. Da kommer bildene. Ansiktet på den skadde, lyden, lukten, følelsen av å ikke vite om det var nok. Noen får søvnvansker, andre kjenner på skyld. Mange tenker på hendelsen igjen og igjen. Enkelte unngår stedet, veien eller til og med å snakke om hendelsen.

Det en førstehjelper gjør de første 10 minuttene kan være mer avgjørende enn det helsetjenesten gjør de neste 10 dagene. Samfunnet har sett på førstehjelp som en teknisk ferdighet, noe man bare utfører, men forskning har vist at det kan være emosjonelt krevende etterpå.

Ambulansepersonell og politi får debrief og faglig støtte etter en alvorlig ulykke. Den tilfeldige forbipasserende får ofte bare et «takk» – hvis det i det hele tatt blir registrert hvem vedkommende er. Ved RAKOS (Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter) i Helse Stavanger har vi utviklet et gratis oppfølgingstilbud til førstehjelperen. De får tilbud om samtale, informasjon og psykososial støtte. Det handler ikke om å lage et byråkrati – men om å anerkjenne at også den som hjelper blir berørt og har behov for støtte, oppfølging og svar på spørsmål. Men ikke alle førstehjelpere får vite at tilbudet finnes. Det må vi gjøre noe med.

Kunnskapen finnes – men systemet mangler

Forskning viser at tidlig psykososial oppfølging reduserer risiko for posttraumatiske reaksjoner etter alvorlige hendelser. Mange ambulanser og 113-sentraler informerer om at førstehjelpere kan få oppfølging, men mange førstehjelpere får likevel aldri vite om tilbudet og lider i stillhet.

Et moralsk samfunns-ansvar

Vi lærer barn på skolen å gi førstehjelp. Vi oppfordrer folk til å handle, ikke stå og se på. Da må vi også ta ansvar for dem når de gjør nettopp det.

Å gi førstehjelp er å stå midt i liv og død, helt plutselig. Det koster å hjelpe, og samfunnet må vise at innsatsen verdsettes – ikke bare med kursbevis, men med omsorg og oppfølging. Førstehjelpere trenger anerkjennelse.

Myndighetene må tilby oppfølging til alle førstehjelpere

Myndighetene må vedta at alle førstehjelpere skal få tilbud om oppfølging. Dette er nedfelt i Nasjonal førstehjelpsstrategi 2023-2030 og er omtalt i Stortingsmelding 23 (2024-2025) «Fornye, forsterke, forbedre».

Politi, helsevesen og frivillige organisasjoner må samarbeide for å sikre at ingen står igjen alene etter å ha reddet et liv, eller ikke greid å redde et liv. En debrief og oppfølgingssamtale med erfarent helsepersonell utgjør en stor forskjell.

Når sirenene stilner, må ikke stillheten bli et tomrom. Tomrommet må fylles av et system som ser, støtter og takker dem som var der da det gjaldt som mest.

Ingen oppgitte interessekonflikter