Har vi en egen standard for forskning på alternativ behandling?

Jeg har i flere runder dokumentert hvordan Terje Alræk og medarbeidere har designet en studie som ikke undersøker effekten av akupunktur, men likevel hevder at akupunktur hjelper mot fatigue etter brystkreftbehandling.

Påstanden er aktivt promotert på forskning.no og brukes til å markedsføre akupunktur overfor sårbare pasientgrupper.

Prosjektet er gjennomført ved Høyskolen Kristiania og fagfellevurdert og finansiert av Kreftforeningen og Brystkreftforeningen. Brystkreftforeningen bidro også til å rekruttere pasienter.

Svakt definert opplegg

Studien undersøkte et omfattende og dårlig definert behandlingsopplegg, sammenlignet med en kontrollgruppe som ikke fikk behandling. Studiedesignet kunne ikke skille effekten av akupunktur fra effekten av andre elementer som samtaler med behandleren, økt aktivitet, kroppsberøring og positive forventninger.

Dette har Alræk selv erkjent. Likevel hevder han fortsatt at akupunktur hjelper mot fatigue – blant annet på sin egen kommersielle nettside.

Konfrontert med denne feilslutningen prøver Alræk seg med en metodologisk finte: Fordi studien er en såkalt «pragmatisk effektivitetsstudie», mener han at effekten av hele behandlingsopplegget kan kalles effekt av akupunktur.

Men det finnes ikke noe metodologisk smutthull som fritar forskere fra kravet om sannferdig formidling. Når studien ikke måler effekten av akupunktur, kan man heller ikke påstå at den viser at akupunktur virker.

Hvem har ansvar?

Denne saken handler imidlertid ikke om hvorvidt akupunktur virker. Spørsmålet er hvem som har ansvar når en forskningsstudie fremsetter feilaktige påstander om behandlingseffekt. Hvem griper inn når pasienter villedes?

I første instans ligger ansvaret hos Høyskolen Kristiania. Høyskolen har både et forskningsetisk råd og et redelighetsutvalg for å følge opp mulige brudd på forskningsetiske normer.

Men i denne saken er det høyskolen selv som har videreformidlet de villedende påstandene, både på egne nettsider og på forskning.no. Det er derfor ikke overraskende at prorektor Tor-Morten Grønli ønsker å fremstille saken som en faglig uenighet.

Sammen med kommunikasjonsrådgiver Cecilie Taran Skjerdal skriver han med patos om at forskning bør kritiseres. De tar derimot ikke stilling til Alræks påstander, men fokuserer på at jeg «mistenkeliggjør motpartens motiver».

Hvilke motiver akupunktør Terje Alræk kan ha for å spre villedende påstander om forskningen på akupunktur, får andre vurdere. Mitt anliggende er å dokumentere mulige brudd på forskningsetiske normer i forskningsartikkelen og i media.

Når forskningsinstitusjonen på denne måten svikter sitt ansvar, er det naturlig å gå videre til dem som har fagfellevurdert og finansiert studien.

Men verken Kreftforeningen eller Brystkreftforeningen ønsker å uttale seg om studien. De argumenterer med at de ikke har formelt ansvar for Alræks forskning.

Så enkelt er det ikke. De har finansiert og gitt legitimitet til studien.

Akademisk frihet fritar ikke fra kravet om redelighet

Som ressurssterke pasientorganisasjoner har de ansvar for hvordan innsamlede midler brukes og hvilke signaler det sender. Når forskningen de har støttet brukes til å spre villedende behandlingspåstander til kreftpasienter, har de i det minste en plikt til å undersøke saken og informere publikum.

Dessverre fremstår de som mer opptatt av å fraskrive seg ansvar enn å ivareta pasientenes og givernes interesser.

De viser til at Alræk og medarbeidere har akademisk frihet. Men akademisk frihet fritar ikke forskere fra kravet om redelighet.

Alle har rett til å drive fri og uavhengig forskning – men ikke til å spre desinformasjon.

Brystkreftforeningen skriver at «alternativ medisin kan løse problemstillinger som ikke den tradisjonelle legevitenskapen kan løse». Det må de gjerne mene, men da må de også stå til ansvar for forskningen de velger å finansiere.

Brystkreftforeningen, Kreftforeningen og Høyskolen Kristiania har alle tilgang til forskere som enkelt kan forklare hva som er feil med Alræks studie.

Det er bare Alræk som vil ha en komplisert diskusjon om placeboeffekter og forskningsmetoder. Slik skaper han inntrykk av en legitim faglig uenighet.

Men hovedproblemet er ikke lenger den villedende forskningen i seg selv. Denne saken har avdekket et forskningssystem der ansvarlige institusjoner ser gjennom fingrene med at forskningen misbrukes til å villede sårbare pasientgrupper.

De mener tilsynelatende at det ikke er så viktig å stille krav til forskning på alternativ behandling.

Men det finnes ingen alternativ standard for vitenskapelig redelighet.

Ingen oppgitte interessekonflikter.