Vi må ikke være redde for å bruke den kompetansen vi allerede har

«Vi må bruke dem vi har, bedre. Det krever politisk vilje» skriver en gruppe representanter fra OsloMet, Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Oslo universitetssykehus i Dagens Medisin 27. August.

Det krever også vilje i prehospital klinikk og Ambulanseavdelingen ved OUS å anerkjenne den store bredden i kompetansen de allerede har.

I dag er det mange som innehar kompetanse som det ikke er system for å benytte seg av. Fagplanen på de ulike utdanningene gir studentene høyere kompetanse enn hva bl.a arbeidsgiver anerkjenner. Det gjelder både paramedisinere og sykepleiere. Mange tar videreutdanning eller masterutdanning av egen interesse for å øke kompetansen sin, spesielt i OUS. Denne kompetansen benyttes i veldig liten grad. Både inhospitalt og prehospital.

Det tverrfaglige samarbeidet er ekstremt viktig for å ivareta pasientene på best mulig måte i en akutt situasjon. Pasientene får behandling i verdensklasse, selv om OUS i et økonomisk øyemed egentlig mener at vi kun skal drive «godt nok». Kompetansen i ambulansetjenesten er allerede veldig høy, men arbeidsgiver setter begrensninger i hva som er «lov» til å utføre av prosedyrer og behandling. I Sverige må man ha grunnkompetansen som sykepleier før de kan gå videre til ambulansefag, på lik linje som jordmødre i Norge. Men i Norge er det ikke noe krav i ambulansetjenesten at man må være sykepleier. Og det er helt greit, men kompetansen er likevel blant ambulansepersonellet fordi mange sykepleiere opplever det som meningsfylt og spennende å jobbe i den prehospitale tjenesten.

Mindre anerkjent

Løsningen er ikke flere ambulanser – det er mer kompetanse skriver forfatterne av artikkelen i Dagens Medisin fra 27. august. Flere utdanningsløp og bedre tverrfaglig samarbeid mellom de forskjellige kompetansene i ambulansetjenesten vil kunne løse fremtidens helsetjeneste. Det anslås at 30 prosent av all sykehusbehandling skal foregå i hjemmet, da er det ikke tvil om at prehospitale tjenester vil være en nøkkelfaktor her. Da syns jeg arbeidsgiver må bruke og anerkjenne den kompetansen som jobber i ambulansen i dag.

Sykepleierne i ambulansetjenesten ved OUS blir anerkjent langt mindre enn i andre helseforetak i Norge. Vi skal ikke lengre enn til Vestre Viken der det står i tjenestebeviset at man jobber som ambulansearbeider med sykepleier autorisasjon, men ved OUS står det ambulanseassistent med annen autorisasjon. Dette gjør at muligheten for å søke videreutdanning er ulik for sykepleiere som jobber på Asker ambulansestasjon (OUS) enn sykepleiere som jobber på Eiker ambulansestasjon (Vestre Viken). Dersom man søker spesialisering som sykepleier i for eksempel anestesi, vil yrkespraksisen fra Eiker bli godkjent som relevant, mens samme arbeid fra stasjonen i Asker ikke vil bli godkjent.

Mitt ønske er ikke at sykepleierne skal overta hele ambulansetjenesten, fordi kompetansen til paramedisinerne og ambulansearbeiderne trengs, sammen med sykepleierkompetansen. Den nasjonale fagplanen til prehospitale tjenester må legge til rette for å bruke den kompetansen en allerede har, men sykepleiekompetansen er lite beskrevet. Sett opp mot vårt fremtidige behov for helsepersonell er dette vanskelig å forstå. Derfor mener jeg at vi må rette blikket fremover og være med på å forme tjenesten for fremtiden. Vi må ikke være redde for å bruke den kompetansen vi allerede har. Utdanning er avgjørende for høy kompetanse i ambulansetjenesten, men de ulike utdanningene må kobles sammen og ikke ses på hverandre som konkurrenter.

Vi må bruke kompetansen vi allerede har, bedre.