Har et mishandlet dyr sterkere rettsvern enn et drapsoffer i stua?

Tenk deg følgende scenario: En ambulanse rykker ut til en privatbolig. Inne i stua finner ambulansearbeiderne en pasient død under åpenbart mistenkelige omstendigheter.

Etter helsepersonelloven § 36 tredje ledd er det legen som skal underrette politiet når det er grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig. Bestemmelsen nevner ingen andre. Den forbyr ikke andre å varsle, men den generelle taushetsplikten i § 21 gjelder alt helsepersonell.

Unntakene er skjønnsmessige. Vi har § 23 bokstav d om tungtveiende interesser, og § 31 om plikt til å avverge alvorlig skade. Ingen er skrevet for denne situasjonen; hvis pasienten allerede er død, kan ikke handlingen avverges etter § 31. Flere ambulanseavdelinger tolker regelverket slik at personellet ikke kan varsle. Det er mye å forlange at en ambulansearbeider midt på natten skal tolke komplekse juridiske unntak og stå personlig ansvarlig.

Fastlåst av uklare regler

tlåst av uklare reglerArbeidsgiver har også et ansvar. Etter § 16 skal virksomheten organiseres slik at helsepersonell kan overholde sine plikter. Et helseforetak hadde for noen år siden en prosedyre som i praksis la ned forbud mot at ambulansepersonell varslet politiet om dødsfall. Den er senere myknet opp, men eksemplet viser hvordan uklare regler bremser kritisk informasjon til politiet i en startfase.

Dette skyldes ikke ond vilje. Både ambulansearbeidere og paramedisinere er autorisert helsepersonell (§ 48), men varslings- og undersøkelsesreglene har ikke fulgt utviklingen. I dag er det ofte ambulansepersonell som står alene i stua, mens legen kan være langt unna.

Førerkort og blodprøver

Samme mønster og juridiske tomrom finner vi på andre kritiske samfunnsområder:

• Førerkort (§ 34): Meldeplikten gjelder lege, psykolog og optiker. Ambulansepersonell er ikke nevnt, selv om de daglig møter pasienter etter bevisstløshet eller kramper der pasienten nekter transport. Etter § 29 kan pasienten motsette seg deling av opplysninger til annet helsepersonell med mindre tungtveiende grunner taler for deling. Vi kjenner til episoder det dette brukes bevisst for å hindre at lege kontaktes, slik at de beholder førerrett. Hva som er en "tungtveiende grunn" til å overstyre dette, må personellet vurdere selv.

• Blodprøve (§ 12): Plikten til å bistå politiet gjelder lege, sykepleier, helsesekretær og bioingeniør. Paramedisinere er ikke nevnt. Der legevakten har hjemmevakt for lege og er fysisk bemannet med paramedisinere, kan ingen pålegges å ta prøven. Dermed tikker klokken mens alkohol og medikamenter brytes ned i blodet til en mistenkt.

Vi har ikke tall på hvor ofte dette skjer. Det finnes ingen registrering av varslinger som uteblir. Fraværet av data betyr ikke at omfanget er lite – det betyr bare at mørketallene er ukjente.

Fem krav til departementet

Vi ber ikke om flere varslingssituasjoner enn loven allerede åpner for. Vi ber om at ambulansepersonell kan ivareta samfunnsansvaret uten å risikere klager for brudd på taushetsplikten.

Vi ber derfor Helse- og omsorgsdepartementet vurdere følgende fem punkter:

1. Lovendring i § 36: Det må innføres en uttrykkelig hjemmel i § 36 og dødsfallsforskriften som gir prehospitalt helsepersonell rett og plikt til å underrette politiet ved mistanke om unaturlig dødsfall.

2. Nasjonal veiledning: Helsedirektoratet må utarbeide en tydelig veileder for prehospital varsling.

3. Førerkort-avklaring: Ambulansepersonell må få rett til å melde fra etter § 34, eller det må slås fast at trafikksikkerhet er en "tungtveiende grunn" etter § 29.

4. Utvidelse av § 12: Helsepersonelloven § 12 må utvides til å omfatte paramedisinere, slik at de kan bistå politiet med blodprøvetaking.

5. Nasjonal kartlegging: Det må iverksettes en kartlegging av helseforetakenes interne prosedyrer og omfanget av uteblitte varslinger.

Vi ber ikke om flere varslingssituasjoner enn loven allerede åpner for. Vi ber om at ambulansepersonell kan varsle uten å risikere klage for brudd på taushetsplikten.

Ingen oppgitte interessekonflikter