Diagnoseinflasjon er ikke det samme som bedre hjelp

Amir David Arden etterlyser en mer nyansert ADHD-debatt i innlegget sitt i Dagens Medisin 30.mai. Det er et godt utgangspunkt. Problemet er at den nyanseringen han etterspør, ofte stopper idet man begynner å undersøke hvorfor antallet ADHD-diagnoser øker så kraftig.

Det er fullt mulig å anerkjenne at ADHD er en reell og alvorlig tilstand for mange mennesker, samtidig som man stiller spørsmål ved om dagens diagnostiske utvikling alltid tjener pasientenes beste. Disse perspektivene står ikke i motsetning til hverandre.

Arden advarer mot å avfeie ADHD som en «motediagnose». Det er jeg enig i. Men vi bør være like varsomme med å tolke økningen i diagnoser som et uttrykk for at helsevesenet stadig blir flinkere til å oppdage en underliggende biologisk lidelse. Diagnoser er ikke naturgitte størrelser som bare venter på å bli oppdaget. De formes også av kultur, samfunnsforhold, institusjoner og profesjonelle praksiser.

Hvor går grensen?

I boken Diagnosefellen beskriver jeg hvordan stadig flere sider ved barns og unges liv blir gjenstand for medisinsk fortolkning. Utfordringer som tidligere ble forstått som variasjoner i modenhet, temperament, læringsmiljø eller livssituasjon, blir i økende grad forstått gjennom psykiatriske kategorier. Spørsmålet er ikke om ADHD eksisterer, men hvor grensen går mellom lidelse og normal variasjon.

Når stadig flere får en diagnose, bør vi ikke bare spørre om hvem som tidligere ble oversett. Vi bør også spørre hvem som nå inkluderes. Diagnostikk har konsekvenser. Den påvirker selvforståelse, forventninger, skoleløp og behandlingsvalg. Derfor er det ikke tilstrekkelig å diskutere om diagnosen er «riktig» i teknisk forstand. Vi må også spørre hvilke virkninger den får.

Arden skriver at ikke alle med ADHD-trekk trenger diagnose. Dette er et viktig poeng. Men dersom vi virkelig mener dette, må vi også være villige til å diskutere de strukturelle kreftene som trekker utviklingen i motsatt retning: økende press på skolen, lav toleranse for avvik, ventelister som favoriserer standardiserte kategorier, og et hjelpeapparat som ofte krever en diagnose for å gi støtte.

To nødvendige perspektiv

Risikoen ved dagens utvikling er ikke bare overdiagnostisering. Risikoen er at diagnosen blir samfunnets foretrukne forklaring på problemer som også har pedagogiske, sosiale og kulturelle årsaker. Da kan vi ende opp med å individualisere utfordringer som i betydelig grad er skapt av omgivelsene.

En nyansert ADHD-debatt må derfor romme to tanker samtidig: Noen mennesker trenger diagnostikk og behandling for ADHD. Men en økning i diagnoser er ikke nødvendigvis et mål på bedre psykisk helse. Det kan også være et signal om at stadig flere livsutfordringer forstås som medisinske problemer.

Det er først når vi klarer å holde begge disse perspektivene åpne samtidig, at debatten blir virkelig nyansert.

Ingen oppgitte interessekonflikter