Hvorfor får svært få erstatning for forsinket ADHD-diagnose?

Denne våren har ADHD-diagnostisering blitt debattert i Dagens Medisin og Tidsskriftet for legeforeningen. I Norsk pasientskadeerstatning (NPE) merker vi også en økende oppmerksomhet om ADHD. De siste fem årene har søknadsbunken økt hvert år. I fjor behandlet vi 240 søknader. Til sammenligning behandlet vi bare 89 ADHD-søknader i 2021.

De aller fleste søknadene om feilbehandling av ADHD handler om at erstatningssøker mener diagnosen ble stilt for sent. Det å leve med en udiagnostisert ADHD er en stor belastning. Det kan gå ut over livskvaliteten, evne til å få gjennomført skolegang, skaffe seg jobb og føre til en vanskelig økonomisk situasjon.

I vår kontakt med erstatningssøkere hører vi flere sterke historier som gjør inntrykk. Flere er oppgitte, de er frustrerte og fortvilet over situasjonen de har havnet i. Mange har fått diagnosen i voksen alder, og spør seg hvor mye som kunne vært annerledes i livet om de fikk den tidligere.

Frustrasjonen og spørsmålene erstatningssøker sitter med, er noe vi tar på alvor. Men å ha levd med udiagnostisert ADHD gir i seg selv ikke rett til erstatning. Heller ikke forsinket diagnose gir automatisk rett til erstatning. Når vi får inn en søknad om erstatning, må vi se på om det har vært en feilbehandling og om denne feilbehandlingen har ført til en skade som har gitt et økonomisk tap. I dette bildet må vi også ta hensyn til at kunnskapen om ADHD, og hvordan man setter diagnosen, har endret seg mye opp gjennom årene.

Hvorfor får nesten alle nei?

Når vi skal vurdere om en erstatningssøker har fått feil behandling, skal vi se på hva helsetjenesten visste om ADHD på tidspunktet søker fikk behandlingen, ikke det vi vet om ADHD i dag. 

Vi kan gi erstatning for feilbehandling i helsetjenester, som for eksempel barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), distriktspsykiatrisk senter (DPS) og fastlege. Oppfølging fra for eksempel skole, pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) og barnevern er ikke regnet som helsehjelp. Manglende oppfølging derfra gir derfor som hovedregel ikke rett til erstatning fra NPE.

Over ni av ti som søker erstatning knyttet til ADHD får avslag. I de fleste sakene er grunnen til avslaget at behandlingen var riktig på det tidspunktet den ble gitt, selv om vi vurderer ADHD annerledes i dag. Mange som kontakter oss er opptatt av å få erstatning som en anerkjennelse av de problemene de har opplevd, en såkalt oppreisning. NPE kan gi erstatning for økonomisk tap og varig skade, men vi kan heller ikke gi erstatning for «tort og svie».

Mange blir skuffet

Å få avslag fra NPE kan føles som å ikke bli trodd for plagene en har og utfordringene en har stått i. Noen opplever det som både urimelig og uforståelig at NPE sier nei.

Når over ni av ti får nei, er vi derfor nødt til å bli bedre på å kommunisere ut hva som skal til for å få erstatning og ikke minst hvorfor så mange får nei.

Vi tror på historiene vi hører og har forståelse for den krevende situasjonen mange erstatningssøkere står i. Men det betyr ikke at de automatisk har rett til erstatning etter pasientskadeloven.

Mente diagnosen burde blitt stilt som barn

I mange av søknadene vi får inn om forsinket diagnose, så har søker fått diagnosen i voksen alder. En mann fikk diagnosen ADHD da han var i midten av tyveårene. Han mente at diagnosen burde vært stilt da han var barn.

Mannen søkte om erstatning for å ha blitt forsinket i utdanningen og å ha tapt arbeidsinntekt. Som barn og tidlig i tenårene ble han utredet ved barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Utredningen viste tegn på at han bearbeidet informasjon sakte, var impulsiv, og hadde lese- og skrivevansker. Men, han hadde ikke særlige oppmerksomhetsvansker, og det gikk bra med ham sosialt og på skolen. BUP satte ikke diagnosen ADHD.

Da mannen ble utredet på nytt som voksen fikk han diagnosen ADHD. Vi kom likevel til at utredningen han fikk ved BUP da han var barn var i tråd med datidens medisinske praksis. Synet på ADHD og kriteriene for å stille diagnosen har endret seg. Derfor konkluderte vi med at selv om mannen har diagnosen i dag, så var det ikke feil at diagnosen ikke ble stilt da han var yngre. 

Vet mer om ADHD i dag

Alle søknader er ulike. Selv om vi ser noen fellestrekk og likheter i ADHD-søknadene, så er hver enkelt søknad og hver persons historie unik. Når vi trekker frem eksempelet over er ikke det illustrerende for alle søknader. Men essensen i eksempelet, at vi har andre verktøy i dag enn det vi hadde tidligere for å vurdere ADHD, det går igjen i mange søknader.

For å ha rett på erstatning må ha det skjedd en feilbehandling som har ført til en skade og gitt et økonomisk tap. En forsinket diagnose er svært sjeldent feilbehandling i ADHD-søknadene vi får inn.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Full splid om veileder: – Det skjedde noe i siste runde