Når ADHD-debatten blir så ryddig at den nesten slutter å være menneskelig

Gjennom noen få avsnitt deles ADHD-debatten inn i tre nivåer: det forklarende, det operasjonelle og det ideologiske. Deretter sorteres motsetninger, konflikter og faglige spenninger inn i disse kategoriene. Resultatet er ryddig, pedagogisk og lett å følge.

Det er også påfallende likt måten moderne språkmodeller skriver på.

Jeg vet ikke om teksten er skrevet med hjelp av kunstig intelligens. Men den har mange av kjennetegnene. Den bygger på en nærmest matematisk tredeling av et komplekst tema. Den vender stadig tilbake til den samme hovedtesen med nye formuleringer. Den er konsekvent balansert. Hvert argument møtes av et motargument. Hver kritikk avveies. Hver konflikt dempes. Ingen kan føle seg særlig truffet, fordi alle får litt rett.

Reelle faglige konflikter

Det er en skrivemåte som gir inntrykk av klokskap. Samtidig kan den skjule at det faktisk finnes reelle faglige konflikter.

For ADHD-debatten handler ikke bare om at folk snakker forbi hverandre. Den handler også om at mange av oss er dypt uenige.

Vi er uenige om hvor grensen går mellom sykdom og menneskelig variasjon.

Vi er uenige om hvor mye av barns uro, impulsivitet og konsentrasjonsvansker som skal forstås biologisk, og hvor mye som skal forstås i lys av familie, skole, belastninger, forventninger og samfunn.

Vi er uenige om dagens diagnostiske utvikling representerer fremskritt eller overmedikalisering.

Ikke nok å si at alle har litt rett

Henriette Sandven beskriver i Diagnosefellen hvordan stadig flere sider ved menneskers liv blir forstått gjennom diagnoser. Det er ikke det samme som å benekte at ADHD eksisterer. Det er en bekymring for at diagnoser gradvis overtar forklaringsrom som tidligere var fylt av pedagogikk, psykologi, livserfaring og sosial forståelse.

I denne debatten er det ikke nok å si at alle har litt rett. Noen ganger må vi også våge å spørre om utviklingen går i feil retning.

Arden skriver at ADHD har solid biologisk forankring. Det er det bred enighet om. Men biologisk forankring avgjør ikke hvor mange som bør få diagnosen. Den avgjør heller ikke når medikamentell behandling er riktig, eller hvordan samfunnet bør møte mennesker som strever.

Det er her den virkelige diskusjonen ligger.

KI som debattmetode

Kanskje er det nettopp derfor jeg reagerer på tekster som fremstår som så perfekte. De kan gi inntrykk av at konfliktene egentlig bare skyldes misforståelser. Som om faglig uenighet først og fremst er et kommunikasjonsproblem.

Noen ganger er den ikke det.

Noen ganger er mennesker ganske enkelt uenige om virkeligheten.

Det mest ironiske ved denne teksten er kanskje at den også er skrevet med hjelp av kunstig intelligens.

Kanskje er det et lite glimt av fremtiden. Før møttes mennesker i offentligheten med erfaringer, følelser, faglige overbevisninger og personlige stemmer. Nå svarer stadig flere på hverandres tekster ved hjelp av språkmodeller som produserer velbalanserte, høflige og velformulerte argumenter på kommando.

Vi risikerer at samtaler mellom mennesker gradvis blir erstattet av samtaler mellom tekster.

Og kanskje blir den neste store debatten ikke hva ADHD er, men hvem som egentlig deltar i diskusjonen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Reseptbruken øker kraftig blant unge voksne

Studie: Tidlig ADHD-diagnose gir bedre skolegang