Ventetidsmålet som rammer de sykeste

Når helseminister Jan Christian Vestre krever at ventetiden i psykisk helsevern for barn og unge (BUP) skal ned mot 35 dager, høres det ut som god politikk. Selvfølgelig skal barn og unge med psykiske lidelser få hjelp raskt.

Problemet oppstår når et generelt ventetidsmål blir styrende for en tjeneste som er nødt til å prioritere mellom pasienter med svært ulike behov. Da risikerer vi at et ventetidskrav som skal sikre bedre tilgjengelighet for alle, i realiteten blir en nedprioritering av dem som trenger oss mest. Dette er politisk styring som undervurderer kompleksiteten i fagfeltet og som overkjører prioriteringer fagfolk med god grunn er satt til å gjøre.

Markant økning i henvisninger

 Vi trenger ikke lete lenge etter dokumentasjon på at BUP allerede er under sterkt press. Riksrevisjonens undersøkelse av tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser viser at antallet barn og unge som fikk innvilget rett til helsehjelp i psykisk helsevern, økte med 35 prosent fra 2019 til 2024.

I samme periode økte antallet innvilgede henvisninger per årsverk med 13 prosent. BUP har med andre ord fått ansvar for stadig flere pasienter uten en tilsvarende vekst i bemanningen. Nye og viktige oppgaver kommer i årene fremover.

Bak tallene ligger en klinisk virkelighet mange i tjenesten kjenner igjen: en markant økning i henvisninger for ADHD og autismespekterforstyrrelser, flere kompliserte saker med samtidig barnevern- og rusproblematikk og en pasientgruppe der psykiske, familiære og sosiale vansker sjelden lar seg skille fra hverandre.

BUP er ikke en produksjonslinje, men en tjeneste som jobber tverrfaglig og avhengig av samarbeid med fastleger, PPT, barnevern, skole og kommunale helse- og omsorgstjenester. En ungdom med alvorlig spiseforstyrrelse, en tenåring i suicidal krise og et barn med autisme som ikke har vært på skolen på et halvt år, trenger ikke bare ulike tiltak. De trenger ulik kompetanse, ulik intensitet og ulik mengde tid. Prioritering mellom pasienter er derfor ikke en systemsvakhet som skal fjernes. Det er en forutsetning for forsvarlig helsehjelp.

Knappheten forsvinner ikke

Når et generelt ventetidsmål blir stadig mer styrende, risikerer vi å gå fra å prioritere etter alvorlighet og behov til å prioritere etter kalenderen.

Et ventetidsmål endrer ikke hvor fagpersoner som møter på jobb eller hvor mange timer arbeidsdagen har. Det endrer bare hvordan knappheten fordeles. Uten flere årsverk står vi igjen med to valg: kortere utredning og behandling for alle, eller lengre ventetid for dem som tåler det best, slik at de sykeste kan prioriteres. Det siste er ikke et tegn på en dårlig fungerende tjeneste. Det er faglig prioritering.

Helseministerens modell velger i praksis det første. Presset flyttes fra ventelisten og inn i behandlingsforløpene. Resultatet blir kortere behandling og oppfølging, flere rehenvisninger og i verste fall flere unge som utvikler alvorlig psykiske vansker fordi systemets oppmerksomhet er rettet mot ventetid fremfor klinisk risiko. Imens ser gjennomsnittet fint ut i rapporteringen til de regionale helseforetakene og departementet.

Lover noe vi ikke kan innfri

Det er lett å avfeie fagkritikk som forsvar av eget revir. BUP er ikke en tjeneste som har stått stille. De siste årene har vi selv vært med på å utvikle og innføre nasjonale pasientforløp, prioriteringsveiledere og samhandlingsmodeller. Vi har tatt i bruk digitale behandlingstilbud og hjemmesykehus, og vi jobber kontinuerlig med å bruke ressursene riktigere. Nettopp derfor bør det telle når vi sier at et generelt ventetidskrav uten faglig differensiering går for langt. Dette er ikke motstand mot endring. Det er en advarsel fra dem som har vært med på å bygge systemet om at endringen svekker det.

Det er etisk problematisk når en minister lover noe på BUPs vegne som vi ikke har ressurser til å innfri. Det er ikke helseministeren, men vi som møter familiene og må forklare hvorfor barnet eller ungdommen fortsatt venter. Det er vi som får klagene og må forklare bruddet på en forventning politikerne selv har skapt. Over tid kan dette svekke tilliten mellom oss og dem vi er satt til å hjelpe. Samtidig åpner det et marked for private aktører, med varierende seriøsitet, som lover raskere hjelp enn det offentlige kan gi. Da blir det familiene som har råd, som får hjelp først.

Vi deler ministerens ønske om rask, trygg og faglig god helsehjelp til barn og unge med psykiske vansker. Men skal vi redusere ventetiden for dem som virkelig trenger det, må vi prioritere faglig, ikke politisk: etter alvorlighet, forventet nytte og behov. Det grunnleggende spørsmålet er ikke om ventetiden skal ned. Det er hvem som skal bestemme prioriteringene: et nasjonalt måltall, eller fagfolk som møter barna og familiene hver eneste dag.

Styret i NBUP – Norsk forening for barn og unges psykiske helse

Linda Flygel, seksjonsleder, Helse Bergen 
Frøydis Nilsen, enhetsleder, Finnmarkssykehuset
Ingrid Skjetne, seksjonsleder, St. Olavs hospital
Lill Cathrin Nærland, kontorleder, Helse Stavanger
Trude Fixdal, avdelingsleder, Diakonhjemmet sykehus
Sture Larsen, seksjonsleder, Helse Bergen
Liv Ristvedt, seksjonsleder, Sykehuset i Vestfold
Vegard Slettli, psykologfaglig rådgiver, ABUP Kristiansand
Ronny M. Mathisen, sjefspsykolog, Nordlandssykehuset HF

Ventetiden har gått opp for barn i psykisk helsevern

Vestres ambisjoner er prisverdige. Men er de realistiske?