2026 må bli det avgjørende året for rehabilitering

– Nesten ingenting har blitt bedre siden Riksrevisjonen undersøkte rehabilitering i 2012. Tiltakene har ikke gitt resultater, og vår nye undersøkelse viser at seks av sju kommuner mangler lovpålagt kompetanse på området.

Det var den knusende dommen i Riksrevisjonens oppsummering av rapporten i 2024.

– Vi har alle krav på likeverdig helsehjelp uavhengig av hvor vi bor. Likevel er det i dag flaks og tilfeldigheter som avgjør om, og hvilken, rehabilitering du får. Slik skal det ikke være, sa riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

To år senere har Helsedirektoratet sendt et utkast til nasjonal handlingsplan for rehabilitering på høring. Samtidig skal Riksrevisjonen undersøke hvordan Helse- og omsorgsdepartementet har fulgt opp rapporten fra 2024, og Helsereformutvalget skal legge fram sin innstilling.

Kapasitet og tilfeldigheter styrer

I LHL møter vi hver dag mennesker som ikke får den rehabiliteringen de har behov for.

Pasienten med hjerteinfarkt blir ikke henvist til rehabilitering. Den kols-syke bor i en kommune uten tilbud om lungerehabilitering. Den slagrammede får ikke logoped, rett og slett fordi det er mangel på logopeder.

For mange gis ikke rehabilitering ut fra behov, men ut fra kapasitet og tilfeldigheter. Eldre får ikke tiltak som kunne gitt bedre funksjon og økt trygghet i hverdagen, og yngre faller mellom to stoler fordi koordineringen mellom spesialisthelsetjenesten, kommunen og Nav er for dårlig.

Konsekvensene er alvorlige. De rammer mennesker som ikke får hjelpen de trenger for å leve gode liv videre, og de rammer samfunnet.

Vi trenger en nasjonal plan

Riksrevisjonen slår fast at rundt 90 prosent av kommunene med mangler i rehabiliteringstilbudet også opplever økt belastning på andre tjenester.

Dette viser at rehabilitering ikke bare er viktig for den enkelte. Gode tjenester kan redusere behovet for behandling og omsorg andre steder, og bidra til bærekraft i helsetjenesten og velferdsstaten.

Så hva må til for å snu dette?

For det første må vi få en nasjonal plan som faktisk virker i praksis. LHL vil i vårt høringssvar være tydelig på at planen må være konkret, forpliktende og etterprøvbar, med klare mål, ansvar, milepæler og indikatorer. Planer uten gjennomføring har vi hatt nok av. Skal rehabilitering styrkes, må kvalitet, kapasitet og likeverdig tilgang ligge fast, og følges opp systematisk i hele landet.

For det andre må vi løse de grunnleggende systemproblemene i hvordan rehabilitering er organisert. Utfordringene handler ikke bare om kapasitet, men om styring, ansvar og samhandling. I dag er ansvaret fragmentert, koordineringen er for svak og pasientforløpene for lite sammenhengende.

Like muligheter for alle

Skal vi lykkes, må tjenestene organiseres rundt pasientens behov, med tydeligere nasjonal styring og bedre samhandling, og en oppgave- og ansvarsfordeling som sikrer samsvar mellom ansvar, kompetanse, ressurser og finansiering.

Det forutsetter også mer systematiske og ensartede henvisnings- og prioriteringskriterier, slik at pasienter får likeverdig tilgang uavhengig av bosted. En variant av den danske modellen, der kommunene er forpliktet til å følge opp sykehusenes faglige vurdering av behov, kan bidra til at pasientens behov i større grad legges til grunn.

Som vi ser, blir anbefalingene fra Helsereformutvalget, som leveres innen 1. november, avgjørende. Ikke bare for rehabilitering, men for hvordan hele helse- og omsorgstjenesten skal organiseres framover. Skal vi lykkes, må pasienten settes først.

Når utvalget legger fram sin innstilling, må den følges opp. Stortinget har allerede, gjennom vedtaket 10. februar i år, vist vilje til å stille krav på rehabiliteringsområdet. Etter mange år med manglende prioritering forventer LHL tydelige beslutninger som faktisk styrker tilbudet.

Må ta utgangspunkt i pasientens behov

For det tredje trenger vi en reell ansvarliggjøring av myndighetene. Riksrevisjonens undersøkelse av hvordan Helse- og omsorgsdepartementet har fulgt opp rapporten fra 2024, blir derfor avgjørende. Den vil vise om kritikken tas på alvor, eller om rehabilitering igjen blir et område der problemene er kjent, men i liten grad fulgt opp. Når de samme utfordringene er påpekt i over ti år, er det ikke nok med nye planer. Det må få konsekvenser for styring, prioritering og gjennomføring.

Svaret er enkelt: Rehabilitering må ta utgangspunkt i pasientens behov, ikke i systemets begrensninger. Hvis 2026 skal bli et vendepunkt, må det merkes i prioriteringene, i organiseringen og i tilbudet pasientene faktisk møter. Det forventer LHL, pasienter og pårørende.

Ingen oppgitte interessekonflikter